Om Langrennsportens Venner

Langrennsportens Venner ble stiftet i 1972 og har som formål å skaffe midler til norsk langrenn.
Spesielt ønsker foreningen å støtte satsingen på junior- og unge seniorutøvere. 

Foreningens inntekter er basert på medlemskap.
Medlemmene får hvert år tilsendt "Langrennslua" som bevis på medlemskap.
Antall medlemmer ligger på ca. 4.000. Foreningen støtter langrennsporten gjennom støtte til forskjellige prosjekter. Vi har gitt tilskudd til Treningsfilosofi-prosjektet (Utviklingstrappa) som drives av Norges Skiforbund/Langrennskomiteen.I sesongen 2020-2021 støttet vi de 5 regionlagene med betydelige midler og i 2022 støttet vi deltagelse av norske deltagere (inviterte utenfor juniorlandslaget) til Equinor Internasjonal junior camp.

Spørsmål om kjøp av medlemskap eller andre saker vedrørende Langrennsportens Venner rettes til styreleder Per Nymoen.
Medlemskap koster kr 350,- pr. år og gir rett til å bære "langrennslua". 

Vår e-mail-adresse: post@langrennsportensvenner.no

Langrennsportens Venner har støttet norsk langrenn i 50 år.

Litt historikk, fra stiftelsen i 1972 og fram til 2019.

«Vi satser på det vi kan, og det er luene.» (Sitat Frank Pedersen)

Det har alltid vært slik at Skiforbundet har manglet penger. Helt fram til siste tusenårsskifte var den vanlige situasjonen at man slet med underskudd. Sponsorinntekter som vi kjenner i dag, var totalt ukjent før 1980.
Etter OL i Sapporo i 1972, hvor de norske herrene hadde gjort det svært bra med medalje i alle øvelsene, var økonomisituasjonen i forbundet prekær. Langrennskomiteen hadde et økonomiutvalg, og det utvalget tok initiativ til å stifte «Langrennsportens Venner» (LSV) hvor man kunne bli medlem mot en kontingent på kr. 50,-. Langrennslua var medlemskortet. Herrene som satte det i gang, og som var med de første årene, var Wilhelm Wilhelmsen og Gunerius Petersen, begge kjente forretningsfolk, og langrennsveteran Johs Woxen (han vant klassen over 50 år i mange turrenn). Etter et par år ble styret utvidet med Ivar Odd Formo, skiløper, VM-deltager 1950, eier av plastfabrikken på Frysja og rulleskiprodusent, dessuten far til senere OL-mester Ivar Formo.

De første årene snakket man om en omsetning på 20.000 kroner og oppover. Det kan virke beskjedent, men husk at det kan tilsvare et beløp som er opptil 20 ganger høyere sammenliknet med dagens (2018) kroneverdi. Det hjalp godt på for å finansiere elitelagets samlinger.

Etter noen år overtok Albert Bøe formannsklubba i LSV. Albert var forretningsmann fra Larvik og far til senere verdensmester Anette Bøe. Albert hadde med seg blant andre Kristen Kvello i styret. Disse gjorde en kjempejobb med luesalg og skaffet mye penger. Sidsel Theisen på forbundskontoret gjorde det meste av jobben med pakking og utsendelse av luer.
I 1980 trakk Albert Bøe seg fra LSV. Albert røk uklar med LK-leder Olaf Stenestø om bruken av foreningens midler. Det gikk da et par år uten at det skjedde noe i foreningen. Men omsider kom man i gang igjen. Anders Lilleberg ble valgt til styreleder i 1982.

Anders Lillebergs styre satt fram til 1989, underveis kom Arvid Sulland og Frank Pedersen med som styremedlemmer. Aktiviteten økte, og inntektene økte tilsvarende. Man vedtok at LSV skulle ha som policy å støtte rekrutteringen, definert som de mest lovende juniorløpere og yngre seniorløpere, «morgendagens topputøvere». Våren 1989 ble det valgt et nytt styre med Frank Pedersen som styreleder.

Bidragene fra Langrennsportens Venner har vært sårt tiltrengt for å gjennomføre sportslige aktiviteter. «Juniorprosjektet» på slutten av 1980-tallet var kanskje det stolteste tiltaket foreningen har gjort, da man finansierte satsingen på de juniorene som skulle bli 1990-tallets medaljevinnere og verdensmestre.

Da forbundet var «konkurs» i 1995 møtte Arvid Sulland personlig opp på Sognefjellshytta og cashet ut betaling for elitelagets samling; uten det hadde det ikke blitt noen samling overhodet.

Driften av Langrennsportens Venner har vært stabil, man har på det meste vært oppe i rundt to millioner i omsetning ved innkjøp og salg av medlemskap. Medlemskap betyr i praksis Langrennsportens Venners lue.

Utover på 2000-tallet har forbundets, og spesielt Langrennskomiteens, økonomiske situasjon blitt bedre og bedre. Forbundet er ikke «avhengig» av LSV i samme grad som tidligere. Foreningen har derfor endret sin policy til å støtte bestemte tiltak og prosjekter:

• Premier/stipend til de beste juniorene i Norgescupen og de beste yngre seniorene i U23-mesterskapet. Med tiden har total utdelt pengesum kommet opp i over en halv million kroner i året. Mange av dagens toppløpere har mottatt verdifulle bidrag til satsingen sin. LSV sin filosofi ble tuftet på at man vil støtte de som er våre «kommende toppløpere», altså de beste/mest lovende utøverne i eldre junior og U23-alder.
• Det ble også opprettet to spesielle stipendier rundt år 2010, blant annet på bakgrunn av en større pengegave fra tidligere juniorlandslagstrener Olav Eikrehagen (1936- 2017). Disse stipendiene er Olav Eikrehagens stipend til en junior av hvert kjønn og «Langrennsportens Venners stipend» til en senior U23 av hvert kjønn, hvert på 15.000 kroner (60.000 i alt).
• Et årlig tilskudd til skikretsene, basert på at skikretsene solgte luer via kretskontoret. Denne ordningen pågikk i mange år. Men det har tatt slutt etter 2015, da kretskontorene ikke lenger ønsket å ha den salgsjobben (med noen få unntak). Utdelt beløp utgjorde et par hundre tusen årlig.
• I flere år fra 2010 et tilskudd på 200.000 og mer til «Treningsfilosofi- prosjektet». Det ble en betydelig støtte til prosjektet som Langrennskomiteen sto bak, og som endte med «Den norske langrennsboka», og «Utviklingstrappa».
• Det har også vært enkelte mindre, til dels lokale tiltak som man har gitt støtte til, etter søknad.

Skal vi omtalte Langrennsportens Venner fra 1989 til i dag, så er det én person det hele dreier seg om: Frank Pedersen (1925 – 2018). Frank har nesten egenhendig styrt foreningen i alle disse årene. Hjemmefra har han personlig sendt ut luer til flere tusen medlemmer hvert år, og holdt orden på inn- og utbetalinger.

Franks entusiasme og utholdenhet har vært avgjørende for at foreningen fortsatt lever i beste velgående. Han overtok en økonomi som var kommet litt i et uføre rundt 1988, men kunne etter hvert skilte med ryddig økonomi og en bra egenkapital. Frank Pedersen og Langrennsportens Venner kan vi vel nesten si har vært to sider av samme sak. Hvert år helt fram til 2016 stilte Frank på alle cup-renn og NM hvor det skulle deles ut stipendier, og han sto for stipendtildeling til mange takknemlige utøvere.

Frank holdt på helt til han passerte 90 år, men høsten 2015 måtte han medgi at han ikke klarte det lenger. Vi som nå utgjør styret, har fått en litt vanskelig start av forskjellige grunner, men vi håper å få virksomheten godt på skinner igjen.